dreaminginhongkong

Bloggpause. Kambodsja. Ser dere om tre-fire ukersann.

Jeg skal bare oppdatere dere sånn superraskt for å minne dere på hvor kult livet på LPC er på tross av IB og faktum at vi drar herifra om fire dager. Vi pakker for harde livet og kaver oss gjennom endesløst med show og tradisjoner. The last canteen party, grad dinner, first year show, music night, last tutor brunch, og det bare følger på. Samtidig har sola tittet fram igjen etter ei uke med drittvær. Stemningen er til å ta å føle på: den enorme lettelsen over å være ferdig, men midt oppi håpløsheten og klokka som tikker ned mot alt for mange avskjeder. 

Åherre, denne pakkingen gjør meg gaaaaaal! Og jeg har skrekkelige tr pappesker og to store søppelsekker med ting som må legge her over sommeren. Som alle sier: it's amazing how things accumulate over just a year..

11/5

Jeg er stolt av meg selv. Jeg trodd aldri jeg kom til å si det her, men det er ingen vei utenom. Jeg er på nippet med å fullføre mitt første skoleår i Hong Kong, på en av de mest prestisjefylte videregående skolene i verden. Selvfølgelig befinner jeg meg så smått under gjennomsnittet her, men det skulle bare mangle når tre-fire stykker kommer inn på Harvard hvert år. Nå er det bare tolv dager igjen. TOLV. Og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg har fremdeles en eksamen og en stor biologioppgave å komme meg gjennom, men vi har allerede fått en timeplan for den siste uka vår, vi har flybillettene vår klare og vi vet når vi må ha pakket oss ut av rommene våre. Hjørnet mitt. Romkameratene mine, som jeg har delt liv med i ni måneder. (Jeg vet ikke hva de ikke vet om meg lengre.) Og nå har vi bar tolv dager igjen før halvparten av menneskene jeg har knyttet nære bånd til forsvinner til hvert sitt hjørne av verden for å studere.

17/5

Tiden går fort ja, og bloggen er rett og slett det siste som sirkulerer rundt i hodet mitt om dagen. Det er akkurat en uke til jeg drar herifra, og jeg tror ikke egentlig det er noen her som helt vet hvor man skal gjøre av seg. Men jo, i dag ja: TID FOR Å VÆRE PATRIOTISK! Det er ingen steder det er så morsomt å være patriotisk som på et UWC. Tro meg. I korte trekk forløp dagen seg som følger: Til frokost gikk jeg og Celine ned til Wu Kai Sha og kjøpte is, så brukte jeg fem timer pluss på å få tilbake eksamener og levere inn proposals for teaterprosjekter til neste år. Jeg fikk noen søte blikk der jeg møtte opp i finstasen for å få tilbake eksamen, før Celine fikk sendt ut en forklarende mass email og advart campus mot patriotiske oss. Deretter okkuperte vi studentkjøkkene med norske flagg og Postgirobygget, fikk igang direktesendingen av feiringa fra Oslo, og satte igang en massiv vaffelstekeprosess. Til slutt svømte vi i en overflod av vafler, lefser, is, jordbær, rugbrød, brunost og tomatsuppe - for vi lagde alt vi hadde som var norsk selfølgelig - og som kjent er det ingen mer effektiv måte å få seg venner på enn å lage alt for mye norsk snacks. Jeg måtte så løpe fra intens direktesending av bøttevis med intervjuer av det Norske Korpsforbund over hele landet, til en aldri så liten generalprøve for Skin and Bones, som vi skal framføre igjen på lørdag (så det er derfor jeg ser litt pjuskete ut på de siste bildene). Så litt mer mat, jordbær med melk og sukker, og så en tre timers ikke fult så effektiv generalprøve på årets first year show, som også går av staben til helga. Og det var det meste tror jeg. 

driekte fra Oslooooo

Eksamener er både óg. Jeg har mine to første på onsdag og stirrer time ut og time inn nedi bøkene mine, ikke det kuleste når det er nærmere tretti grader og sol ute, men i det minste er jeg heldig nok til å like fagene mine. Geografipensumet vårt spesielt har jeg ikke noe imot å bruke litt tid på. Så nå sitter jeg og ser gjennom gamle presentasjoner fra klassen, drikker kaffe og har det ikke så aller værst igrunn. (Selv om jeg teller ned til middag selvfølgelig.)

Men iallefall, poenget mitt var at jeg kom over en tanke i en presentasjon om gender and development som jeg har lyst til å dele. Ta deg tre minutter og bli inspirert: 

Nei, jeg hadde ikke tenkt til å klage mer over skolearbeidet mitt. Jeg skriver fordi jeg føler meg rimelig mye bedre igjen egentlig. Etter skolen fant jeg en pakke fra mamma med opera mints og mokkabønner i piegon hole'et mitt (postkassesystemet vårt), og etter fjerde kvelden på rad i biblioteket med mattebøkene mine begynner jeg å slå meg til ro med at jeg kan komme meg gjennom dette også. 

Nå sitter jeg i senga mi og spiser M&Ms og hører på Viktors spilleliste mens jteg klipper og limer bilder i og dekorer teater journalen min og later som om det er det aller beste jeg kan bruke tilden min til. Det er nedstressende iallefall. Vi har bare to dager igjen med vanlig skole nå. Ikke at det er synonymt med fritid framover, men vi får en litt annen hverdag, og det er helt greit i grunn.

Men siden jeg sitter å ser gjennom klipper og limer og prøver å komme igeng med forbedelser til min muntlige teatereksamen, kom jeg på at jeg ikke har sagt noe om hvordan det gikk med The Laramie Project. Det var herlig. Jeg tror ikke jeg kunne vært med stolt av klassen min, og teaterlæreren vår er litt smålig stolt av oss også, for han vil ha oss til å vise den igjen på en scene i sentrum i oktober - et privilegium som venligvis bare går til andreåringers siste oppsetning. Det er alltid like deilig når noen setter pris på innsatsen din.

Bildene er tatt av Lara (Tyskland) og Johk (HK).

Det første der var egentlig bare for å få tittelen til å se riktig ppoetisk ut, som jeg liker å gjøre i mine kreative øyeblik. Hehe. Tulla. Men vi har faktisk hatt tidenes værste tordenvær de siste dagene.Tror ikke jeg har vært borti lignende, og regnet bøtter ned konstant og plager meg mest fordi det minner meg om at jeg ikke har tid til å komme meg ut et eller annet sted for å kjøpe en paraply. 

Men ja, scenelys. Det er artig å se tilbake på meg selv for to år siden. Da det ikke ville falt meg inn å ta teater på skolen. Dans var liksom greit fordi jeg hadde tenkt meg videre med IB uansett (vi snakker solid langsiktig planlegging på den akademiske fronten her), men selv ikke da jeg kom inn på LPC vurderte jeg egentlig å ta teater. Ikke før Celine hadde sprutet ut én historie for mye om hvor glad hun er i teaterklassen sin og jeg begynte å innse at jeg ville komme til å stryke kjemi uansett. Om jeg har tatt et kulere valg på en god stund? Ikke helt sikker på det du. De siste 10 dagene har nemlig vært spesielle, for ved å kombinere all vår energi og engasjement har vi, den utrolige dramaklassen min, satt sammen en halvannen times forestilling. The Laramie project fikk både tårer og stående applaus fra publikum, og jeg har ikke vært så stolt på lenge. 

Next up? EN UKE TIL EKSAMEN. I flertall. Så, hade bloggen. 

Da har luden av air conditioner og den litt for lyserøde ryggen min markert starten på nok en sommer, for godt denne gangen tror jeg, for sommeren har virkelig kommet og gått en del over den siste måneden. Livet er intenst her borte nå, på god og vondt. Alle læreplaner må gjøres ferdig før vi førsteåringer får fri fra undervisning om to uker og det er høysesong for internal assessments (oppgaver som sendes inn til IB), som bare svelgeer opp noe helt utrolig med tid. I tillegg skal absolutt andreåringene våre ha oppmerksomhet hele tiden. (Jeg tuller, jeg elsker dere.) Fredag hadde de sin siste skoledag, som de som tradisjonen sier dropper fullstendig og gjør om til årets prank day. Vi slapp billig unna i forhold til i fjor visstnok, men jeg endte nå like vel opp på skolen klokka seks i pysj takket være min kjære romkamerat. For ikke å snakke om at Caline og Valeska har bestemt seg for å starte russetiden tidlig og i den anledning fikk både meg og Matias teipet fast i skolegården i pausen og deretter kastet i bassenget så jeg måtte stå over geografitimen min. Videre hadde andreåringene sin graduation utover kvelden, hvor vi fikk skysset dem avsted og arrangert et canteen party for dem når de kom tilbake. Og der gikk hele fradagen min stort sett.

 


Lødag var vi ute på årets siste dykkertrening og jeg fikk bevist meg udugelig på undervannsfotografi. Jeg må komme med en liten klarifisering (jeg vet ikke egentlig om det er en ord på norsk, men men) når det gjelder det marine miljøet i HK. Det har seg nemlig slik at stedene vi har drevet med Open Water trening tidligere har vært helt forferdelige, og jeg tror vi sperket opp så mye mudd at man til slutt ikke kunne se sine egne hender. Men altså, det er ikke så ille de fleste steder. Selv ble jeg kjempeoverrasket da vi var nede og det viste seg å være et skikkelig korallrev der, med fisk og hele pakka. Vannet var riktig nok skittent til den grad at jeg gjorde mitt beste for å ikke åpne munnen, men koraller er koraller. På båten var det rom for å onsider slappe litt av også, og begynne på kampen mot førstehjelpshåndboken min, med mål å ikke stryke på førstehjelpseksamen på mandag. 

Da vi kom hjem hadde jeg egentlig ikke mer enn en times tid før årets site café, som er en åpen scene forestillingsgreie hvor jeg danset med en liten gruppe herligheter. Generelt herlig stemnig, men jeg må innrømme at jeg hold på å slukne fullstendig i nitiden allerede.

Søndag: Opp tidlig for å jobbe, noen timer teater, lunsj, flere timer teater, middag, flere timer teater. Jeg trenger ikke gå mer i detaljer egentlig, men jeg er litt bekymret for tiden jeg ikke har til å gjøre det jeg må framover. Ellers går det greit.

For det er det eneste man egentlig kan ty til på steder som dette like før eksamenstiden begynner. Og du verden så deilig. Vi har hatt block activity igjen, som tok hele onsdag ettermiddag og tvang enorme matteoppgaver ut av hodene våre for en liten stund. Erstattet stress med 30 grader, is, sand. Og det beste var at jeg ikke hadde noen anelse. Litt for liten anelse egentlig, for jeg tok ikke med meg bikini en gang, men det får bare være. 

Beste luren jeg har hatt på en stund. Bildet er tatt av Lara

Livet er litt stressende for tiden, som jeg tror alle som har pratet med meg de siste par dagene har fått med seg. Jeg har sittet de siste 48 timene rimelig i strekk med en matteoppgave som prøver å ta livet av meg. 24 sider med modellering av fiskeproduksjon, og jeg ser ikke helt enden av tunellen enda. Selvfølgelig ligger det en del annet skolearbeid på toppen av timeplanen også, men det jeg egentlig tenkte jeg skulle fortelle om, som forøvrig også er skolearbeid og en høy stressfaktor, har en litt annen natur. Med teaterklassen min har vi nemlig nettopp begynt å jobbe med et nytt stykke. Det vil si, vi begynner med deg i nitiden i kveld, men vi fikk manus og roller rett før påskehelga, så prosessen er allerede i gang. Som skolen min er kjent for å være glad i å gjøre ting, skal vi nemlig, gjennom en super-intens prosess, sette opp The Laramie Project PÅ TO UKER!

 Siden jeg like vel trenger en kort mattepause før middag skal jeg gi dere en kort recap på hva det hele dreier seg om. The Laramie Projecet er basert på en sann hendelse, mordet på en ung, homofil mann i Laramie, Wyoming i 1998. En teatergruppe dro ned til byen en måned etter mordet og gjorde over det neste året over 200 intervjuer med mennesker som hadde en tilknytning til saken, som ble utgangspunktet for forestillingen de satt sammen og spilte første gang i 2000. Det har senere blitt laget en film med utgangspunkt i de samme intervjuene som jeg så i helgen og som virkelig anbefaler. Se en smakebit og be jelly:

Men ja, så her litter jeg og gomler i meg seigemenn fra det gigantiske påskeegget jeg fikk hjemmefra mens jeg prøver å komme meg gjennom resten av matten min på en raskest mulig måte, ironisk nok iført min fine, nye singlett med påskriften: "Life is too important to be taken seriously. Oscar Wilde". Dette er det nye stress-ned-antrekket mitt.

Da sitter man på flyet på vei hjem fra Paradis (aka Hong Kong) og har akkurat fått beskjed om at Oslo venter oss med en temperatur på to minus. Dårlig Stemning! 

Den siste dagen i denne utrolig byen går under definisjonen fintrist. Vi har ruslet rundt langs kanalen på Sha Tin med hver vår Starbucks i hånden, opplevd en utekonsert hvor det tok oss 20 min å forstå at det vi så var den faktiske konserten og ikke lydprøve som vi først trodde. Deretter satt vi på en tribuene ved en innendørs skyøtebane og døde av en liten indisk gutt i stripete genser som gang på gang prøvde å løpe på isen for å deretter miste balansen og falle rett på rompa. Vi vet det er slemt å le av små barn som slår seg, men det var faktisk hysterisk morsomt. Beklager.

Absolutt alt med disse dagene har vært bra. Oda har vært bra (selvfølgelig), vennene hennes har vært bra, å komme seg bort fra Norge har vært bra, maten har vært bra, oppleve den utrooolige byen og en helt ny kultur har vært bra. Tror vi har fått et nytt perspektiv på verden etter denne uken. For tro det eller ei, Norge er en drit lite land. 

Nå driver vi alt å planlegger ny tur, så watch out, Oda; We'll be back!